Hva eksperimentet går ut på
Poenget er ikke å la én generalistmodell gjøre alt, men å bygge et lite system av roller som får tydelige ansvar, tydelige grenser og et mønster for samarbeid.
Bakgrunn og idé
Utgangspunktet var enkelt: hva skjer hvis jeg bygger et helt lite selskap av KI-agenter, med reelle lederroller, og gir det ett mål av gangen, som en styreleder ville gjort? Ikke ett kjempestort KI-verktøy som gjør alt, men flere spesialiserte agenter som hver har sitt ansvarsområde, akkurat som i en ekte organisasjon.
Verktøyet er Claude Code fra Anthropic, og funksjonen som gjør dette mulig kalles subagents. Hver rolle defineres som en egen fil med en beskrivelse av hva rollen skal gjøre, hvilke verktøy den har tilgang til, og hvor grensene går for hva den ikke skal blande seg inn i.
Strukturen
Jeg er styreleder. Jeg gir et mål, ikke en oppgaveliste, til en CEO-agent. CEO-en vurderer selv hvilke ledere som trengs for akkurat dette målet, og delegerer videre. Under CEO-en ligger fem direkte rapporterende roller: CFO, CMO, CISO, CRO og CTO.
Under CTO ligger fire roller til: en teknisk arkitekt som lager planen før noe bygges, en frontend-utvikler og en backend-utvikler som bygger etter planen, og en tester som definerer hva suksess betyr for brukeren før bygging starter og sjekker etterpå om løsningen faktisk leverer det.
Hvorfor grensene betyr alt
Det som gjør dette mer interessant enn et luftslott med fine titler, er at hver rolle har eksplisitte grenser for hva den ikke skal gjøre. CFO-en skal ikke mene noe om sikkerhetsrisiko. CMO-en skal ikke drive teknisk vurdering. Frontend-utvikleren skal ikke røre backend-koden.
Uten slike grenser blir alle rollene i praksis bare varianter av den samme generalisten. Med klare avgrensninger blir det mulig å se hva som faktisk skjer når flere KI-agenter spesialiseres og må samhandle i stedet for å svare hver for seg.
